Jeg sitter på kafe og drikker kaffe med min norske venninne. Jeg merker av og til at det er vanskelig for meg å slappe av og nyte livet, noe som er helt vanlig her i Norge. Så akkurat det er det jeg prøver å gjøre idag.

Jeg liker norske jenter og jeg fant ut at alle mytene om at de gir blaffen i sitt utseende og er ikke smellvakre er bare mytene. Norwegian Beauty…

Jeg kikker ut av vinduet på disse store magiske fjellene med snø på toppene, på iskald overflate på det norske havet. Den norske skjønnheten… mystisk, kald og attraktiv.

Jeg flytter blikket mitt til ansiktet til min venninne Mona. Hun tilhører den generasjonen av skandinaviske kvinner som reflekterer en ekte vikingskjønnhet fra sine forfedre. Man kan sjeldent treffe disse trekkene hos yngre jenter. Blanding av gener og moteindustri har gjort sitt. Unge jenter ser ut som plastikkdukker, som er ganske lik hverandre. I Monas ansikt derimot kan man se refleksjon av kald norsk soloppgang og musikken av Grieg fyller opp tankene mens man nyter synet av det.

Jeg ser dypt i hennes isblå øyne og på smilerynkene rundt dem. Idet hun smiler så lyser de opp hele ansiktet hennes, som sol , noe som gjør det utrolig levende. Huden hennes er melkehvit, hvit som snøen på fjellene, og håret er lyst som lin. Den linen som vikingene laget sin klærne av. Håret hennes faller fritt langs skuldrene. Ingen fletter eller kunstige krøller, men enkelt og vakkert, med silkeglans.

Mona er ikke særlig opptatt av å pynte seg, det virker som om hun ikke vet selv hvor vakker hun er. Dette gir henne en ekstra sjarm. Hun bruker enkle klær som hun føler seg komfortabel i. Varme gensere, vide bukser. Hele henne er koselig og varm, som om hun ble fylt opp med myk høstvarme. Et knallblå skjerf er det eneste smykket hun bruker. Det matcher øynene hennes utrolig flott og det ser ut som hun er ekstra glad i det. Var det en gave som ble valgt med kjærlighet og omtanke? Eller har hun intuitivt valgt det selv? Jeg tør ikke å spørre, jeg bare ser på. Skjerfet kler henne og gjør for hennes ansiktet noe som et dyrt diamantanheng aldri kunne gjøre. Mona er så ekte og naturlig.

» Lena…»

Oi, jeg har visst sluttet å følge med på samtalen

«Mona, er du klar over hvor vakker du er?»

» Neida.. du…»

Hun rødmer og blir helt ubeskrivelig fin. Hun løfter opp sin kaffekopp som om hun skulle skjerme seg litt fra mitt blikk.

«Takk Lena, kor snill du e»

Jeg ser på hendene hennes. Grov hud, korte negler. Dette er hender som brukes til å lage mat, vaske og vugge barn. Hendene som bygger selve livet. Jeg tenker på at kanskje, alle koner til fiskerne som gikk ut i et åpent hav, hadde slike hender, som er ikke laget for gullsmykker, men for å stryke et gråtende barn, bake brød, fikse alt som kunne repareres. Det er hendene til ei MOR.

Mona kikker på meg igjen. Hun smiler litt sjenert. Jeg vil si at hun ligner på en liten nordisk blomst som kan tåle mye vind og nedbør, men forbli vakker og skjør samtidig. Det er det jeg vil si, men jeg tier og bare ser på, og tenker at det er helt sant at den vakreste kvinnen er en som ikke vet det selv….