Jeg vil fortelle om ei bok Blå Horisont  som er absolutt verdt å lese og re-lese. Selve forfatteren «beklager litt» at boken blitt «litt melankolsk», men jeg personlig synes at den er veldig gjennomtenkt og «gjennomfølt» om man får lovt å si det slikt. Lange, følelsesladde dikt som ikke lar deg å sitte uten tanker og refleksjoner. Det vises godt igjennom strofene at Terje både har sett og opplevd mye, noe som jeg setter veldig pris på hos en forfatter. Favoritt diktet mitt er Sol og Regn:

Sol Og Regn

En morgen – da lyset våknet

og gresset svaiet i vindens favn,

lå stillhet over det grønne teppet

som hav av minner – i dype savn

Den dagen var full av undring- en langsom natt gled tungt forbi,

og bakom åsenes mørke skygger

lå framtidstanker- som is på gli

Men ørsmå dråper av regnets indre

som la seg varsomt på alle strå,

så opp mot solen, og lot den varme

i mild forsoning – til dagen nå

 For meg sier diktet mye om at selv om det kom endelig sol i livet ditt, er det ikke mulig å glemme alt det vonde som skjedd før. For noen handler det om å skygge solen, mens for noen handler det om å sette pris på solen og forsone seg med alt som skjedd.

Fantastiske metaforer og passer meg veldig:)

Boken anbefales på det varmeste som supert vår/sommer lesing, den blir med på feriene mine:)